Gull og grønne skoger i Ervikane

I håp om å knipse noen fine bilder tok jeg denne søndagen turen til Ervikane på Nordstrøno.

Jeg siktet meg inn på kveldslyset og solnedgangen.

Jeg var ute i god tid, og solen stod fremdeles litt høyt på himmelen.  Veien fra parkeringsplassen ned til sjøen går gjennom flott furuskog, og på en solskinnsdag som denne lyste ettermiddagssolen lunt og oppmuntrende innimellom trestammene og på den vakre grønne skogbunnen.

Det er rart med slike skogholt med rette, flotte stammer, - man bli liksom trukket inn blant trærne.

Løfter man blikket høyt nok, er det svimlende høyt opp til de aller øverste solgylne tretoppene.

Ned på stranden finner en tretopper i vannet mellom steiner og knauser.

På sjøen lyser den lave solen på mylderet av små, små isflak.

Solen står lavere nå, og gir snødekket på fjella i synsranden et vakkert rosa skjær.

Fargeskjæret blir gradvis mer og mer gyllenrosa, etter hvert som solen nærmer seg horisonten.

Solen lager en gyllen lysløype over sjøen fra seg til meg.

Når jeg ser nærmere etter, er sjøen rett og slett belagt med skinnende bladgull. Det er et fantastisk skue.

Til slutt tar solen et siste intenst, flammegult farvel gjennom trekronene.

Himmelen lyser i en fantastisk gyllen farge.
- Og så er solen borte.

Men det er ikke over.  Skumringen er fylt av vakre, stemningsfulle farger. Det er så uendelig vakkert.  Jeg har lyst å fange og bevare stemningen og fargene, - og fortsetter å knipse bilder og merker ikke at det blir stadig mørkere rundt meg.

 Plutselig oppdager jeg at månen har overtatt arenaen.

Den seiler opp på østhimmelen.  Jeg tenker at det er på tide å pakke sammen og gå tilbake til parkeringsplassen mens jeg ennå kan se stien mellom trærne.

Men det er ikke helt over enda...  

Da jeg kommer ned på trebroen mellom fastlandet og den lille holmen jeg har vært på,

snur jeg meg for å ta et siste blikk på lyset og fargene.

Bildet jeg ser da, er så intenst vakkert! 

Det blir helt umulig å gå videre uten å prøve å forevige synet og øyeblikket.
- Av med sekken, fram med kamera og kveldens siste, og kanskje vakreste motiv blir fanget
igjen og igjen og igjen.